Hvis arvingen ikke hadde egne livsarvinger, faller arven bort. Det samme er tilfelle dersom arvingens livsarvinger ikke er i slekt med testator, eller så fjernt i slekt at de ikke ville hatt krav på arv etter testator (dvs. fjernere enn fetter og kusine). Du kan lese om slektsarv her og her.
Annerledes blir det hvis arvingens livsarvinger er så nært i slekt med testator at de ville ha fått arv dersom det ikke hadde eksistert noe testament, altså slik at de ville ha fått arv i henhold til slektsarvsreglene. Hvis det er situasjonen, får de testamentsarven som ifølge testamentet skulle gå til deres forelder eller besteforelder. Det samme gjelder dersom arvelateren har skrevet uttrykkelig i testamentet at testamentsarven går til testamentsarvingens livsarvinger (eller noen annen, for eksempel testamentsarvingens ektefelle) dersom testamentsarvingen skulle være død før arvelateren.
I et testament står det for eksempel at testators bror og testators kusine skal dele arven. Det står ingen ting om hva som skjer hvis de er døde før testator. Når testator dør, er både broren og kusinen døde, men de etterlater seg egne barn. Da får kusinens barn ingen ting, mens brorens barn får alt. Grunnen er at kusiners barn ikke har arverett i henhold til slektsarvereglene.
(Arvelovens §66 nr 2)
